olavsteimler

Det er vår i luften. Første båtpuss er ferdig. Har fire båtjobber til før sommeren setter inn. Heldigvis er tre av dem småbåter. Flåten består for tiden av en White Shark på 21 fot, en NB 750, en Askeladd, to Oselvere, en Sunnfjordsbåt, en Pioner og to restaureringsobjekter. Nok å gjøre i år også, med andre ord. Ingenting er som en nylig bunnsmurt og sjøsatt båt. Det kjennes godt helt inn i sjelen.

Aldri før har jeg sett så mye plast-søppel langs strendene som nå  de siste dagene. Vinterstormene og havstrømmene har fungert som formidable støvsugere av skrot langs norskekysten.  Det er alltid slik at øyene lengst vest  får mye drivgods og søppel med  havstrømmene og pålandsvind.  Til tross for store ryddeaksjoner etter oljesølet fra "Server" er strendene igjen kraftig forsøplet, Denne gang er det  plastkanner, store garn og taukveiler, melkekasser fra Danmark, ølkasser fra England, Skottland og Shetland, hundrevis av brusflasker og plastposer fra hele  nordsjøbassenget.

En lokal fisker tok det han fant i nærheten. Det ble en dekkslast med plastskrot.
Lokalavisen Firdaposten tok opp problemet med alt søppelet etter vinterstormene.

Det er lokale  helter som rydder opp. Uten betaling - og med begge beina plantet i respekt for orden og ren natur. Tonnevis med søppel må samles inn i ukene fremover.

Vi kystfolk er sliten etter en knallhard vinter, etter oljesøl fra skipsforlis og fra stormer som perler på en snor.

Nå må vi i gang med ryddeaksjoner slik at kyst Norge og øyene våre blir presentable for de mange titusener som snart skal nye badeliv og blanke svaberg.

Nordsjøen er tøff. Fikk bilder fra en kamerat som er på Statfjord B i dag.  Vindstyrke over 60 knop og bølgehyde på ca 18 m +/- 

Sjefen på minesveiperen "Grömitz? har min fulle sympati. Fartøyet hans står på Leieskjæret ved Askrova sør for Florø. Han er en av de mange hundre - ja kanskje mange tusen - som opp gjennom historien har gått på et skjær utenfor kysten av Sogn og Fjordane.

Mange småbåteiere gruer seg for denne etappen på ferieturen. Noen tør rett og slett ikke ta turen over Stavfjorden, forbi Stabben Fyr og Florø, Kalvåg og videre til Selje.  Sjøkartet er tettpakket med merker og skvalpeskjær og det ser ut som om noen har spyttet snus på kartflaten.


Kjempeinnsats fra KNM Tromsø og RS Platou

I mørket står lykter og fyr som juletrær første juledag, og nattnavigasjon krever konsentrasjon og erfaring.

Langs Vestlandskysten har det skjedd store forbedringer de siste tiår. I område nord for Leieskjæret der tyskeren "Grömitz" står høyt på en steinhaug, har Kystverket modernisert for titalls millioner bare de fem siste år. Store grunner er sprengt bort. Leia er lyssatt med svære gatelys-lignende merkelys.

Men så forlater fartøyene Flora-landet - og går rett i svarte natta forbi Askrova sørover. Og noen går rett på grunn. Det skjer flere ganger hvert år.  Det er en trøst for oss fritidsbåtfolk at "proffene" også gjør navigasjonstabber. Det er svært ofte erfarne skippere som bommer på leia sør og nord for Florø.





Historisk sett er dette blant de farligste båtstrekk i Norge. Det er utgitt bøker om alle forlisene og grunnstøtingene i område.  Og historien gjentar seg. Til tross for avansert GPS, kartmaskiner, radarer som ser både til lands og til vanns, ekkolodd som ser framover og nedover og lys som kan flombelyse en hel stadion.

Havnekapteinen i Florø har sett mangt et grunnstøtt fartøy i sitt område. Da han så "Grömitz? smilte han på sin lune sunnfjordmåte, og sa: Tyskeren burde hatt budeie med når han skulle så langt til fjells med fartøyet sitt.


Burde hatt budeie med så høyt til fjells - sier havnekapteinen i Florø

Denne uken er det klart for båtmesse i Bergen. Dra til Sjøs messen har vokst seg stor. Den skiller seg i form og innhold fra ?Sjøen for alle? på Lillestrøm.

Messen i Bergen er mer uformell og ligner litt på en gigantisk happening for båtfrelste.

Det starter allerede med ?Red Carpet? på onsdagskvelden.

Slitne messe-riggere, arrangører og yre båtkjøpere møtes over en halvliter eller fem sene kvelden før messens første dag. En flott tradisjon som har utløst mangt et båtkjøp de siste årene.

Messen i Bergen skiller seg også ut gjennom en mer praktisk profil enn mange andre messer.

Det er færre sol og jåleprodukter og flere praktiske og nyttige ting. Det handler mer om godt tauverk og solide presenninger enn om solfaktor og åpne soldekk.

Messen i Bergen har vokst ? og vokst. For to år siden var det flere utstillere enn plass. Det sanne kaos for utstillere og besøkende. I fjor ble det orden i sysakene ? og messen ble bedre organisert og mer oversiktlig.

Askeladden lanserte Z8 med kjente ansikter og show i fjor.

Båtmessen i Bergen samler kystfolket. Fra Finnmark til Kristiansand. Folk som trenger båter til helårsbruk og som er spesielt på jakt etter praktiske båter.

Oljesøl-alarmen har gått også i vårt område.  Server katastrofen har nådd mitt Paradis. I dag prøvde jeg å ta bilder av de sorte klumpene og flakene, men måtte gi opp i snøstormen Det var null sikt og livsfarlig glatt.

Null sikt i snøstorm,  oljesleipe svaberg og mørkt midt på dagen. Jeg måtte gi opp å ta bilder av oljesølet som har nådd forbi Florø iSogn og Fjordane.

Med gru ser jeg fremover mot en tidlig båtsesong her på Vestandskysten. Oljesølet har nådd oss her utenfor Florø. "Likvikja"som er et dykke og fritidsparadis her på eiendommen vår, ligger de seige oljeklumpene. Registerte svarte fugler i fjæra her i dag, og oljevernmyndighetene prøver å hente opp det verste rundt kaier og oppdrettsanlegg.

Men det forferdelige været fortsetter, og oljeoppsamlingen har mest moralsk karakter.

Stress
Vi båtfolk begynner å merke slitasjen etter 82 døgn sammenhengende regn, kuling hver dag og 6-7 storstormer og et par orkaner. Båter og fortøyninger må sjekkes natt og dag. Jeg har brukt mer tau og skiftet flere fortøyninger i år enn i løpet av de fem siste årene.

Hver natt når stormen river i tak og trær har jeg en vond følelse av at kjettinger og brygger sliter seg.  Jeg bruker 5-6 fortøyninger som tåler hver for seg henimot t tonn. Jeg bruker en kjetting på bryggene som tåler 10 tonn og bøyen ute i sjøen er en oppdrettsbøye som har en oppdrift og en styrke som langt overgår hva byten veier eller kan tåle. Likevel er jeg urolig. Voldsomme vindkast gjør at fendre klippes i to og tau files i stykker på noen timer.  Dessverre har jeg også opplevd av 25 foteren min har fått noen stygge hakk i gelcoaten og at den må gjennomgå en større vår-fiks. Årsaken er flytende vrakgods som blåser inn i vågen og treffer båten. Oljefat, Kai-rester, spikerplank.

Bare Svartoksen – den alltid svarte store steinen og seilmerket her på eiendommen – vil fortsatt bære sitt navn med rette også dette året.

Det heter Båtshow men handler like mye om duppeditter og deler, utstyr, elektronikk og fritid.  London Boat Show er et gigantisk marked.  Du kan kjøpe alt som har med det våte element å gjøre. Fra solbriller og solkrem til elektriske toaletter for småbåter.





Om du ønsker kan du utruste hele familien med sko og klær og du kan booke deg inn på marinaer og havner over hele verden. Det er mulig å få råd og veiledning med alt fra fiskesneller til oppkobling av autopilot på seilbåt.




Messen er full av tauverk, vaskemidler, koøyer, leketøy og totalt unyttig utstyr for dem som bare er utstyrsfreaker.



Dette er drømmeland for oss som synes alt som har med båt å gjøre er kjekt.
Det finnes hele avdelinger med maritime klokker, barometere og hygrometere.
Er du interessert i saltvannsbestandige puter og møbler - så kan du velge fritt blant flere hundre.

Her kan du vandre mellom bøyer og blåser, sjakler og pyntesaker. Og når du er sliten kan du ta deg et hvileskjær innom lobster-baren eller teste ut enda en pint av engelsk øl.

Kunst av tre

Midt mellom heseblesende glassfiberfantaster og stressede yacht-selgere i London er en oase. En oase som lukter tjære og lakk



Interessen for trebåter er sterkt voksende. Mange vil lære hvordan en tradisjonell og klassisk trebåt blir til, og det er mange som ønsker seg et smykke med 10 lag lakk og krevende vedlikehold.

Båtbyggerfaget vil ikke dø ut med det første  om man skal tolke interessen på London Boat Show.

Det høvles og pusses så sponen fyker.

         





Vakre detaljer

Dersom himmelen er som London Boat Show - så ønsker jeg meg dit.

Det gjør antagelig svært mange andre også.  Flere charterfly lastet med båtgale nordmenn er enten på plass på ExCel senteret, eller på vei dit denne uke.

Kombinasjonen av båt, salg på Oxford Street og behov for litt vinterkos på en engelsk pub frister oss. Og jeg gleder meg.

Båtmessen i London er i år gjort interaktiv. Det er lov å prøve, leke og teste.  Jålefaktoren går nedover og trivsel og lærefaktoren går oppover.

Jeg skal ta meg helt ut fra søndag av. Fra da av og utover i uken lover jeg å blogge opplevelser og inntrykk. Slik at alle dere misunnelige båtvenner som ikke er i ”Boat Show-himmelen” dette året kan drømme og lengte etter lukten av ny glassfiber, ferske løsemidler, tjære, tauverk – og engelsk øl.

Jeg har aldri vært om bord i den italienske designbåten Wally. De lager mange modeller. Også seilbåter og små motorbåter. De stor wally-yachtene er nesten absurd i design og konstruksjon. Tydelig inspirert av Star Wars og science fiction.

Her kan du se enda flere bilder av Wally-båtene!

Bakgrunnen for min drøm er ønsket om å lære mer om fremtidsdesign og sjøegenskaper for hurtige båter. Wally er ny når det gjelder utseende, materialvalg, fremdriftsløsninger, eksossystemer, styring, undervannskrog og fartsegenskaper. Designerne arbeider fritt og uten fordommer om båt.  De har klart å omvende de mest erkekonservative båtfolk og de er i ferd med å danne skole for moderne båtdesign. De kopieres overalt og de hates og elskes.

I disse dager lanseres  Wally-boken. En praktbok med  226 sider med 263  Wally bilder.

Gjett hva jeg ønsker meg til jul !

I storm og stille går forsyningsflåten. Det har regnet og blåst storm og stiv kuling i 50 døgn. Ufattelig at sjøfolkene ombord klarer å laste og losse.

Alle har vel hørt historien om læreren i barneskolen i Bergen som underviste om Noas ark.

?Det regnet i 40 dager og 40 netter?, fortalte læreren. ?- Pøh? e det nokke då?, sa tjuagutten bakerst i klassen.

Vi har hatt mange stengte veier, innstilte rutebåter, fly og ferger den senere tid.  Jeg har selv en båt som jeg skulle flyttet noen få hundre meter rundt øya. Den har ligget der siden 1. november og det vil være for risikabelt å prøve seg på Rekstasjorden som går med meterhøye bølger.

Men forsyningsflåten går klokketro ut og inn fra basene til installasjonene i Nordsjøen. Store supplyskip siger ut og inn fjorden uansett. Vi ser på nyhetene at alt er stengt og at alt er ekstremt. Men ute i fjorden duver gule arbeidshester dypt i storm-dønningene.

Hvordan de klarer å laste og losse begriper jeg rett og slett ikke.  Det er sjømannskap av ypperste sort.  De holder Norge og oljeinntektene i gang mens vi andre sitter værfast foran peisen.

Jeg er imponert over den norske sjømann. Uansett hvilke land mannskapet kommer fra.



Fasinerende stormsjø i havet ytterst i Sunnfjord.

Det lysner - og jeg får peilet holmer og skjær. I svarte natta har jeg gått mot Kvalsteinen  (den mørke øya midt i bilde) og hatt kanten av den røde sektoren som kurs.  En halvtime tidligere kunne jeg ikke se annet enn snødrev på vinduene og av og til fyr og lykter. Vintermørke er en spennende utfordring for oss båtfolk.

Mine kunnskaper som båtfører settes på prøve nå til dags. Det er mørkt. Tunge regnbyer og sjødrev fra kuling og storm setter sikten ned. Heldigvis har jeg kartmaskin og radar.

De fleste båtfolk priser GPS og kartmaskin. Om JEG skulle velge en venn å ha med meg på et øde hav – så ville det vært radaren. I hvert fall den jeg har – som i samme bilde gir posisjon og fart.

Når jeg myser meg fremover i svarte natta går tankene mine til mine forfedre. I min familie er det fra gammel tid mange sjøfolk. På alle verdenshav og langs hurtigrutens farlige led. Jeg får en veldig respekt for deres kunnskap og sjømannskap. Med tungt ansvar for passasjerer og last førte de før i tiden skipet frem uten noen av de hjelpemidler som vi har tilgjengelig selv i en fritidsbåt. De var før radaren, GPSen og kartmaskinen. Før VHF og distress-knapper på instrumentbordet.  Kompass, klokke og kart og logg var deres hjelpemidler. Kunnskap og erfaring var deres innebygde instrumenter.

Jeg har sett mye uvettig småbåtkjøring i nattemørke. Men merkelig nok ikke om vinteren. Eller forresten: Det er kanskje ikke så merkelig. Om vinteren har mange av de uvettige pakket båten under plast og overlatt fjorden til oss minisjøulker.

Bøllene har sikkert dradd til fjells. Det er vel de samme folkene vi finner i alpinbakkene. De som bøller seg nedover uten hensyn til andre.

Nattnavigasjon er nifst og utfordrende. Men det gir en god følelse når du har mestret et utfordrende havstykke bare på røde, grønne og kvite blink og sektorer. Da føler du deg direkte nedstammet fra de store oppdagere og sjøfarere.

Et voldsomt orkankast rev bort en garasje, tok taket av låven og knuste trær til pinneved. Da taket traff høyspentledningen ble det fyrverkeri  og et eventyrlig gnistregn.
(Foto: Firdaposten)

Unnskyld Eli Kari. Sannelig er værmelding en vanskelig kunst. Skal slutte å mobbe dere på Storm.  

Konsekvensen av uvær er formidabel.  Da orkankastene feide over øya her gikk bygninger og trær over til pinneved i løpet av sekunder. Hus som har stått i århundrer ble knust og trær ble bokstavelig talt trukket opp med rota.

Men båtene ligger fint og har overlevd. Og kaiene står. Takk og pris. En sauefjøs kan jeg klare meg uten. Men skikkelig båtplass er livsviktig.

Takstmannen har vært her. Han ble fortalt historien om min mobbing av værmelding og værdamer.  Slikt skal man ikke tulle med, sa han. Han lever av å sette tall og verdier på stormskader.

Svigermor er 81 år og har bodd hele sitt liv her vest i havet. Hun har vært ute mang en uværsdag. Men tirsdagskvelden måtte hun filosofere over elendigheten med en liten konjakk. Det er nok det verste jeg har sett. I 1933 blåste våningshuset av grunnmuren. Det var ikke helt bra det heller. Og siloen gikk i en orkan etter den berømte nyttårsstormen. En gang blåste båten opp i skogen.

Da jeg var liten gutt sa alltid min far og bestefar ” ti stille unger – det er værmeldingen på radio”.  Værmeldingen krevde oppmerksomhet og respekt.

Unnskyld igjen – Eli Kari. I kveld skal jeg kle meg i dress og sette meg foran værsendingen. Både på 18.30 sendingen og på 21.sedningen.  Og det kan være at jeg tar meg en ”pikkande liten en” som det heter her vest. Litt av forsikringspengene kan jeg like godt bruke med en gang.

Det var meldt død og fordervelse, men ble ganske vakkert.   Et fantastisk lysspill når lavtrykkene feier forbi.

Værmelderne går amok straks det heter oktober eller november. De siste dagene har nyhetene vært preget av alvorstunge meteorologer – både i miniskjært og i for trange instituttdresser som varsler fandenskap og storm i kastene.

Men jeg er i ferd med å få svekket tilliten til dem. Stormen kommer jo ikke. I hvert fall ikke en SKIKKELIG storm.

For oss som bor på kysten er et kulingvarsel like normalt som at trafikkradioen melder tett trafikk på Drammensveien.. Da værmelderne nå meldte årets første storstorm var forventningene store. De viste arkivbilder fra tideligere katastrofer både til lands og til vanns. Da trodde jeg det var alvor.

Nye fortøyninger ble lagt ut. Flytebryggen påsveiset nye fester og rustne sjakler og kjettinger skiftet. Ingen skulle lure meg. Og dersom det skulle dukke opp en dresskledd forsikringsagent for å sjekke vilkårene i mine poliser – så skulle han jammen få se.

Jag la på ekstra spring og fendret tett i tett. Akkurat nå har jeg tre båter i sjøen, En NB 750, en White Shark 210 og en Askeladd robåt med en 10 hester på.

Det er så mye tauverk og så mange fortøyninger at en liten fisketur blir til en hel havneoperasjon.

Og her sitter jeg. Og håper på storm og orkan i hvert fall i noen kast. Men det ble jo bare storm på værmeldingen og hos bekymrede nyhetsopplesere med blodhundansikt.

Jeg bor 50 meter fra storhavet. Og har fotoapparatet klart.  Tenkte jeg skulle ta noen tøffe bilder av sjørokk og store bølger. For skikkelig å advare leserne på Nettavisen om havets farer og nødvendigheten av å følge båtvettregelen om alltid å fortøye med tanke på storm.

Kjære Eli Kari og  hr Gislefoss – ikke meld eller lov mer enn dere kan holde!

Vi rovfisker selv - akkurat nå etter en utryddingstruet hummer. Men det er tyske sportsfiskere vi skal hate.

I en uke har vi hatt tyske fiske-gjester på øya der vi bor. Jeg er imponert. Og irritert. Imponert over tyskernes kunnskap og iver. Imponert over hvordan de ordner med fisken og lager mat for vinteren. Og ganske irritert over nordmenns holdninger til våre tyske hobbyfiskere.

Samtidig som tyskerne kom på besøk, åpnet hummersesongen her vest. Tyskerne får kjeft fordi de fyller en husholdningsfryser med småmakrell og sei. Samtidig setter hummerfiskerne 3-400 teiner langs land. Tett i tett.

Hele landstripen er fylt med teiner som er festet sammen i lenker på 5-600 meter. Om der finnes en stakkars hummer på bunnen – har den ingen sjanse til å unnslippe. De store fiskebåtene dundrer forbi. På vei innover er de søkklastet med titusener av tonn med fisk. På vei utover griser de til fjord og strender når de spyler tanker for fiskefett. Der er rovfiske, fiskejuks, kvotejuks og fanteri. Men der er tyskerne vi skal hate. De tar fisken vår, hevdes det.

Norge har sørget for at de flinkeste sportsfiskerne blant oss skal få sterke begrensninger på hva de kan ta med hjem over grensen. Min påstand er at vi diskriminerer og at gammel anti-tysk propaganda fremdeles lever i dette landet.  Jeg skammer meg på nasjonens vegne.

Jeg får av og til mail fra Laura Carboni. Informasjonssjefen til Pershing i Italia. Hun sender bilder og informasjon om nye modeller. Hun har gitt meg adgang til fotoarkivet til Ferretti gruppen som lager flere typer luksusbåter.

Etter å ha kikket på innsiden av de råeste mega-yachtene slår det meg hvor stor spennvidde det er i båtlivets gleder. Fra den enkleste sjark med fiskelukt og rust – til de imponerende hvite skinnstoler i deluxe båter til over 100 millioner kroner.

Men sjøen er den samme og utsikten også.

Visst synes jeg at mega-yachtene er flotte. Men du verden for et apparat for å få seg en tur på sjøen. For meg er det slik at det enkleste er det beste. Min luksus strekker seg til tett båt og en avansert kartplotter.

Jeg synes bunkersen tar store nok innhugg i familieøkonomien.

Min misunnelse på hvitt skinn og designmøbler ombord forsvinner fort når jeg tenker på at en bunkring på en 115 fots turbindrevet båt tilsvarer en god årslønn i Norge.

Det har vært servert mye champagne av båtbransjen de tre - fire siste år.

Dette er egentlig bra for forbrukerne eller båtfolket.  Det har vært for høy temperatur og for mye selges marked det siste året. Dette har gått ut over kvalitet og seriøsitet i mange tilfeller. Båtene slenges ut i markedet og ut til kunden. Med feil og svakheter. Med dårlig oppfølging og med for høye priser.

Båtkjøpere bør merke seg hvordan lenge annonserte 2006 modeller nå heter 2007 modell i annonsespaltene. Ikke det at det spiller særlig rolle i forhold til båtens kvalitet. Men rett skal være rett. Også på sjøen.

Noe av det flotteste som finnes er kystfyrene i Norge. Vi besøkte forleden Kråkenes Fyr i Vågsøy like ved Måløy. En utrolig naturopplevelse og et nesten skremmende hav. Spennende både for barn og voksne. Fyrene har alle en spennende historie og bygningsmessig er de hver for seg særpregede og spesiell. Rundt alle fyr er det historier om forlis og dramatikk. Og fyrvokterfamiliene og deres liv i gamle dager er spennende å høre om.

For båtfolk er fyr-safarier en lærerik turform. Opp gjennom årene har jeg besøkt en lang rekke fyr og hørt om storfamilier som har hatt skole og dagligliv på noen få kvadratmeters holme i havgapet. Om melkekyr og sinnrike mat og vannsystemer. Om isolasjon og dramatiske orkaner. Om tåkelurer og kulehull i prismeglass fra krigens dager.

Jeg anbefaler en augusttur til nærmeste kystfyr. Ta med Den norske Los og forbered turen med informasjon fra internett. Alle fyr er veldig godt beskrevet på nettet.



Fasinerende og nesten skremmende hav ved Stadt.

Vindmøllene i Vågsøy like ved Kråkenes fyr er også mektig og imponerende.

Denne Yachten er laget for å frakte turister over og under vann. Enten på dekk i dykkerutstyr eller i en trykktett kabin.

For noen år siden lekte utviklerne med ideer om utrangerte russiske ubåter i turist-trafikk. Ideene blomstret, men de var vanskelig å realisere på grunn av krav til sikkerhet.

Moderne oljeteknologi har gjort undervannsoperasjoner til noe mer dagligdags, og militære minifarkoster har blitt utviklet. Disse danner grunnlaget for kommersielle undervannsfartøyer beregnet på turister.

Jeg er overbevist om at det ikke går mange år før det finnes en undervanns-charterbåt på sørlandskysten eller vestlandskysten. Konseptet med en moderne yacht som går 25 knop på overflaten og fire under vann vil være egnet. Noe som turist Norge kunne hatt som en attraksjon. Alle som har drevet med dykking i norske farvann vet at det skjuler seg en eventyrlig verden noen få meter under våre eventyrlige fjord-flater.


Passasjerubåt i delfin-klassen.

Jeg har vært motstander av obligatorisk båtførerprøve. Like til denne helgen.

I hele mitt liv har jeg levd i den tro at naturelskere tar vare på natur, jegere på dyreliv og fiskere på fisk. En slags naiv tiltro til at menneskene verner om det de ser er verdifullt.

Slik har jeg også tenkt om båt. Båtfolket respekterer hverandre. Båtfolket er venner. Båtfolket gjør sjøen til et trivelig sted.  Trusselen på sjøen har vært været, havet og tåken. Ikke naboen og naboens barn og venner.

Lanterner har vært like naturlig som drivstoff og seilas i mørke noe som ble lært i teori og praksis over år.

Jeg kjenner ikke til omstendighetene rundt denne ulykken, og jeg vet at uhell kan skje. Likevel innser jeg at antall ulykker har eksplodert, og fagfolk i Redningsselskapet er soleklar i sine vurderinger. Det er kunnskapsmangel på sjøen.

For meg har sjøen og havet vært frihet og ansvar i en pakke.

Men nå går det på helsa og livet løs.  Kunnskapen om å føre en båt kan ikke lenger overlates til tilfeldighetene eller eget skjønn. I sommer har jeg opplevd de mest ekstreme feilnavigeringer jeg har sett.  Unge og gamle båtførere med flotte nye båter seiler over grunne skjær og mellom staker og merker uten å ane betydningen av merker og staker.  Noen lever åpenbart i den villfarelse at grønt betyr klar bane og at rødt er stopp. Og hva hvit sektor er aner de ikke Kanskje betyr det vent eller pass på??.

Mange overfører bilkjøringens vaner og regler til sjøen.  For eksempel fikk jeg en knyttneve etter meg da jeg ble innhentet i trangt farvann og ikke vek unna (i krabbefeltet..). At jeg nødvendigvis måtte kjøre på grunn for å slippe forbi, at jeg hadde slep og at jeg ble innhentet var uten betydning for 40 foteren som hadde en fører som mente at jeg var en idiot.

Han hadde heldigvis flaks da han passerte 15 meter unna meg på full fart. På feil side av en stake i et område med maks 5 knop.

Vi fikk tak i blåkveite fra en lokal fisker.


Rett under kjølen finnes de flotteste delikatesser. Vi båtfolk vet det så vel. I løpet av båtsesongen blir det utallige varianter og kreative mateksperimenter.

Men de virkelig store delikatessene krever fagkunnskap og ekspertise. Og ofte også fiskeriløyver og rettigheter.

Blåkveite er en slik delikatesse. Ikke for amatører – utenom råflaks med fiskesnøret en sjelden gang. Men kveite mulig å få tak i gjennom bekjentskaper og profesjonelle fiskere.

I gamle dager ble kveite betegnet som mat for bryllup og fest. Skikkelig luksusfisk med andre ord.

Vi har mange venner – men noen som betyr mye for oss i matveien. Det er fiskervennene. De som har sitt daglige virke på kysten, og som sliter med teiner og garn mens vi andre koser oss i solveggen eller foran peisen.

En god fiskervenn er ofte bedre og sikrere enn en god båt og eget snøre. De har lov å fiske og de har nødvendig utstyr. Noen er svært dyktige til å klargjørefisken for deg. Du får den filetert, flådd i porsjonspakker og iset eller frosset.

Det er bare å ta frem fiskekrydderet, frese grønnsaker, sette på en røykeovn eller grill og nyte opplevelsen.

I går hadde vi varmrøykt blåkveite.

Kveite er luksusmat. Den lettsaltes, varmrøykes lett - og er klar for stekeovn med grillelement


Her har du oppskriften.

• En langpanne stor kveite renses og saltes i grovt salt i 25 – 26 timer.
• Kveiten tørkes og legges på rist i en røkeovn.
• Røyken bør være ca 60 – 70 grader i et par timer.

• Fisken legges på en ildfast panne og ryggskinnet (øvre skinnet av den flate kveiten) trekkes forsiktig av. Det er lett å fjerne i ett stykke.
• Fiskestykket – som nå har fått en nydelig gyllen farge – krydres med sitronpepper.  Finhakk en bit med frisk ingefær og finhakk noe chilli og strø rundt og over fisken.

• Vi brukte hakket agurk rundt fisken.
• Sett grillkomfyren på 250 grader og grill i 15 minutter.

Etter å ha endevendt kjøleskap og vinkjeller fant vi en flaske Petit Chablis Domaine Sainte Claire 2005. Den passet godt til fisken. Pluss iskaldt friskt vann med en limeskive.