img
februar 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12
13 14 15
16
17 18
19 20
21
22
23
24 25
26 27 28

Svarte natta

21.nov.2006 @ 08:36:52

Morgengry

Det lysner - og jeg får peilet holmer og skjær. I svarte natta har jeg gått mot Kvalsteinen (den mørke øya midt i bilde) og hatt kanten av den røde sektoren som kurs. En halvtime tidligere kunne jeg ikke se annet enn snødrev på vinduene og av og til fyr og lykter. Vintermørke er en spennende utfordring for oss båtfolk.

Mine kunnskaper som båtfører settes på prøve nå til dags. Det er mørkt. Tunge regnbyer og sjødrev fra kuling og storm setter sikten ned. Heldigvis har jeg kartmaskin og radar.

De fleste båtfolk priser GPS og kartmaskin. Om JEG skulle velge en venn å ha med meg på et øde hav - så ville det vært radaren. I hvert fall den jeg har - som i samme bilde gir posisjon og fart.

Når jeg myser meg fremover i svarte natta går tankene mine til mine forfedre. I min familie er det fra gammel tid mange sjøfolk. På alle verdenshav og langs hurtigrutens farlige led. Jeg får en veldig respekt for deres kunnskap og sjømannskap. Med tungt ansvar for passasjerer og last førte de før i tiden skipet frem uten noen av de hjelpemidler som vi har tilgjengelig selv i en fritidsbåt. De var før radaren, GPSen og kartmaskinen. Før VHF og distress-knapper på instrumentbordet. Kompass, klokke og kart og logg var deres hjelpemidler. Kunnskap og erfaring var deres innebygde instrumenter.

Jeg har sett mye uvettig småbåtkjøring i nattemørke. Men merkelig nok ikke om vinteren. Eller forresten: Det er kanskje ikke så merkelig. Om vinteren har mange av de uvettige pakket båten under plast og overlatt fjorden til oss minisjøulker.

Bøllene har sikkert dradd til fjells. Det er vel de samme folkene vi finner i alpinbakkene. De som bøller seg nedover uten hensyn til andre.

Nattnavigasjon er nifst og utfordrende. Men det gir en god følelse når du har mestret et utfordrende havstykke bare på røde, grønne og kvite blink og sektorer. Da føler du deg direkte nedstammet fra de store oppdagere og sjøfarere.


Værdamer og værguder

02.nov.2006 @ 18:03:54

stor
Et voldsomt orkankast rev bort en garasje, tok taket av låven og knuste trær til pinneved. Da taket traff høyspentledningen ble det fyrverkeri og et eventyrlig gnistregn.
(Foto: Firdaposten)

Unnskyld Eli Kari. Sannelig er værmelding en vanskelig kunst. Skal slutte å mobbe dere på Storm.

Konsekvensen av uvær er formidabel. Da orkankastene feide over øya her gikk bygninger og trær over til pinneved i løpet av sekunder. Hus som har stått i århundrer ble knust og trær ble bokstavelig talt trukket opp med rota.



Men båtene ligger fint og har overlevd. Og kaiene står. Takk og pris. En sauefjøs kan jeg klare meg uten. Men skikkelig båtplass er livsviktig.

Takstmannen har vært her. Han ble fortalt historien om min mobbing av værmelding og værdamer. Slikt skal man ikke tulle med, sa han. Han lever av å sette tall og verdier på stormskader.

Svigermor er 81 år og har bodd hele sitt liv her vest i havet. Hun har vært ute mang en uværsdag. Men tirsdagskvelden måtte hun filosofere over elendigheten med en liten konjakk. Det er nok det verste jeg har sett. I 1933 blåste våningshuset av grunnmuren. Det var ikke helt bra det heller. Og siloen gikk i en orkan etter den berømte nyttårsstormen. En gang blåste båten opp i skogen.

Da jeg var liten gutt sa alltid min far og bestefar " ti stille unger - det er værmeldingen på radio". Værmeldingen krevde oppmerksomhet og respekt.

Unnskyld igjen - Eli Kari. I kveld skal jeg kle meg i dress og sette meg foran værsendingen. Både på 18.30 sendingen og på 21.sedningen. Og det kan være at jeg tar meg en "pikkande liten en" som det heter her vest. Litt av forsikringspengene kan jeg like godt bruke med en gang.


hits